The photographs turn everyday objects into shape, light, and colour. But what do we see? A hammer that floats? A jack hovering in empty space? The images are colourful and seductive, yet fairly hard to read. They induce both analytical and intuitive reactions, and invite meta-cognition: Should we understand the images, or just feel them?
The Law of the Instrument explores the notion that we humans as a species hold a powerful tool that has ensured our dominance on the planet: our analytical brain.  Close to 100.000 years back spoken language entered the stage, 10,000 years ago, we began cultivating land, cities emerged, and we developed the written language. 75 years ago, digital data processing arose. The trajectory seems to have been exponential since the word, and AI and the Technological Singularity merely a prophesied culmination of the graph.
Yet, we are only human and our perspective is anthropocentric, which has led us to where we are now, prolific, comfortable and on the brink of a destroyed biosphere. 
(AI, with all its promises and perils, represents an even more narrow vision - as it is bound by axioms proposed by humans and the limitations dictated by Gödel's Incompleteness Theorem among a number of other limiting factors and uncertainties. Hence one should stop praying for a Strong Artificial General Intelligence to save us!)
Maybe the time has come to also stop considering our main strength as something unconditionally positive, but still hope we have the ability to limit our negative impact on life on earth?

subjective genesis

Our perception of the world is brought to us through our five senses. The senses are an evolutionary product of our environment on planet earth. If our ears were any more sensitive we would hear a constant humming caused by the brownian motion of the molecules of the air surrounding us. Our eyes are adapted to the exact wavelengths that dominate the emission from the sun after filtering though the earths atmosphere, and if three photons or more reach our retina, a signal is sendt to our brain. Our physical senses are tightly linked to the «real world» around us, but what we perceive as reality is really just our brains processing of their signals from the outside «real world». 

When constructing our worldview we depend on this input, and when it comes to direct and focused observation of tangible elements in our close surroundings the rigid laws of nature and a robust process of evolution has seen to it that our perception if fairly reliable. But when we start abstracting we have to rely on our own approximations, models, theories and generalizations that we ourselves have constructed in our neocortex, and there is really no guaranty that our perception in any given context is an objective and robust representation of reality that will ensure a well functioning approach to a given situation. Hence all of our thought processes that mount to more than mere instincts must have a degree of fluidity and adaptability. They need to be context sensitive. They need to be broken down and corrected when they dont serve their purpose!

Vår opplevelse av verden når oss gjennom våre fem sanser. Sansene er et produkt av evolusjonen som er undergitt miljømessige føringer gitt av forholdene på planeten jorden. Hvis hørselen vår var et lite hakk mer følsom enn den er, ville vi hørt en konstant susing på grunn av de brownske bevegelser til molekylene i luften som omgir oss. Øynene våre er nøyaktig tilpasset de bølgelengdene som dominerer emisjonen av lys fra solen etter at det er filtrert gjennom jordens atmosfære, og hvis tre eller flere fotoner treffer netthinnen vår sendes det et signal til hjernen. Våre fysiske sanser er tett forbundet med den «virkelige verden» rundt oss, men det vi oppfatter som virkelighet er egentlig bare hjernens behandling av signalene sansene sender den fra den ytre virkeligheten. 

Når vi etablerer våre verdensanskuelser er vi avhengige av denne informasjonen, og når det det dreier seg om direkte og fokusert observasjon av konkrete elementer i våre nære omgivelser har de strenge naturlovene og en robust evolusjonsprosess sørget for at vår persepsjon er relativt pålitelig.  Men når vi begynner å abstrahere må vi basere oss på våre egne tilnærminger, mentale modeller, teorier og generaliseringer. Dette er konstruksjoner vi selv har skapt i vår egen neokorteks, noe som medfører at det ikke er noen garanti for at vår oppfatning av en gitt kontekst er en objektiv og robust gjengivelse av virkeligheten, eller at den sikrer en velfungerende tilnærming til en gitt situasjon.

Det vi oppfatter som virkelighet er egentlig bare resultatet av hjernens behandling av signalene sansene sender den fra den ytre virkeligheten. Derfor må alle tankeprosesser utover våre rene  instinkter være relativt flytende og smidige. De må være kontekstsensitive. De må kunne brytes ned og korrigeres når de ikke tjener sitt formål!

biological singularity

When did information transcend into language and language into global communication? 

Will we, or some future artificial intelligence (AI) entity, soon mount a tower of Babel 2.0?

Is the technological singularity* due to arrive in 2040-50 the point where technology escapes nature, or are we already here to cause that disruption?

300,000 year old fossils of Homo sapiens, along with stone tools were found in Morocco in 2017. There is no consensus on the origin or age of human language, but Noam Chomsky, a prominent proponent of discontinuity theory, argues that a single chance mutation occurred in one individual in the order of 100,000 years ago, installing the language faculty (in the mind–brain) in "perfect" or "near-perfect" form. A majority of linguistic scholars as of 2017 hold continuity-based theories, but there are indications of early language 100,000 years ago. 8 -10,000 years ago we started farming the land, formed cities and we started writing. 75 years ago we invented digital computing (1941). 

Hence the technological singularity* expected by some to occur around 2040-50 (when AI´s Impact «goes through the roof»») really seems to be no more an extension of a «biological singularity*» that is already present on earth in the form of the human brain. Our cultural, informational and technological trajectory seems to have  been exponential for at least 100,000 years, and is currently wreaking havoc on the planet.

* a singularity is, simply (and hence unpresicely) put, a point where a development goes towards infinity and hence  "everything"  is perceived from the "surroundings" to change instantaneously (sorry, it really is a bit hard to simplify this concept, but an example might help: a black hole is a singularity).

Når ble informasjon til språk? Når ble språk til global kommunikasjon? Er vi i ferd med å bygge et «Babels tårn 2.0»?  Vil den teknologiske singulartiteten*, når utviklingen grunnet aksellererede kunstig intelligens «går gjennom taket», som forventes å inntreffe i 2040-50 representere den endelige løsrivelsen fra naturen, eller er vi allerede der? 

300,000 år gamle fossiler av Homo sapiens, med tilhørende stenredskaper ble funnet i Marokko i 2017.  Når og hvordan språket oppsto hersker det uenighet om blant ekspertene, men Noam Chomsky, en lingvist og berømt talsmann for diskontinuitetsteorien, hevder at en enkelthendelse - en mutasjon - inntraff hos ett individ for ca. 100,000 år siden og at denne mutasjonen resulterte i språksenteret i hjernen. De fleste eksperter antar imidlertid at språkevnen vår er et resultat av kontinuerlig utvikling. For 8 -10,000 siden begynte vi å dyrke jorda, vi grunnla byer, og skriftspråk dukket opp. For 75 år siden entret digital databehandling banen. 

Den teknologiske singulariteten*, med alle sine potensielle løfter og farer ser dermed ut til (fra et «natur-perspektiv») å være lite annet enn forlengelse av en «biologisk singularitet*» som allerede har manifestert seg i form av den menneskelige hjernen. Vår utvikling innen kultur, informasjonsbehandling og teknologi har vært eksponesiell i minst 100,000 år - og herjer planeten i skrivende stund.

singular perspective

In the world of human communication and information everything is an abstraction.

It is fair to suggest that our description of the laws of nature described in physics are about as objective as it gets. But even they are theories and approximations to objective reality. The effectiveness of the methodology of natural sciences in developing functioning technologies since the era of enlightenment has led us to where we are now: Prolific and comfortable and at the brink of destroying the biosphere on earth. It has also inspired most modern human endeavors to apply a similar methodology and confidence in popular theories. But most other fields operate with parameters that are much less stable, measurable and repeatable (and hence confirmable) than those of the natural sciences.

Adding to that mess we tend to form «intellectually inbred tribes» that reconfirm consensus based on well established biases without much incentive for correction from other disciplines or «tribes» with other vantage points. 

The sum total of all our endeavors has, however, reached a level of impact that makes it measurable. Theres overwhelming evidence, measurable on a number of parameters, that  we as a species are on a unsustainable path on a global scale. This should force us to realize we have a collective interest and responsibility to set things straight. And just some more of what human beings have done so far, will surely not do the trick.

Innen menneskelig kommunikasjon og informasjon er alt abstraksjoner.

Det synes rimelig å hevde at vår beskrivelse av naturlovene, fysikkens lover, er noe av det mest objektive vi finner i den menneskelige kunnskapsbasen. Men selv dette er teorier om, og approksimasjoner til, den objektive virkeligheten.

Naturvitenskapens effektivitet i forhold til teknologiutvikling har siden opplysningstiden vært en dominerende faktor på veien dit vi nå befinner oss: Vi er mange, vi er komfortable og vi er i god gang med å ødelegge forutsetningene for mye av livet på planeten. Naturvitenskapelig metodikk har også påvirket tilnærmingen på de fleste andre menneskelige innsatsområder, på tross av at man på de fleste andre felt må jobbe med parametre som er langt mindre stabile, målbare og repeterbare - og dermed vanskeligere å bekrefte.

Og for å bidra til galskapen har vi en tendens til å danne «intellektuelt innavlede stammer» som stadig bekrefter og forsterker konsensus, delvis basert på stammens etablerte feilslutninger, uten nevneverdig interesse for korrektiv basert på innspill fra andre miljøer med andre betraktningsvinkler.

Effekten av vår samlede innsats har imidlertid nå så store konsekvenser at de har blitt målbare på en global skala. Det er mange parametre som tydelig viser vi som art er på et spor som ikke kan være bærekraftig. Dette burde tvinge oss til å innse at vi har et kollektivt ansvar til, og en felles interesse av, å få orden på sakene - og bare litt mer av det vi har gjort hittil er neppe løsningen. 

two parts of the picture

We are only human, and have a hard time seeing things from any other perspective than that of a human being. The sum of all human knowledge will always be a very limited part of the total picture. 

What we think we know as individuals will never amount to more than a fraction of the total human knowledge, and it will always be subjective and biased. 

This leaves us with having to 

- relate to what seems important

- respect other peoples experiences, learn from each other and collaborate

- apply a context sensitive and flexible mode of thinking

- observe the consequences of our actions

and try to understand and limit our negative impact on our surroundings 

Vi er bare mennesker, og har vondt for å se ting fra andre perspektiv enn det menneskelige. Summen av all menneskelig kunnskap vil aldri bli mer enn en liten del av det totale bildet.

Det vi tror vi vet på individuelt nivå er bare en liten del av den kollektive menneskelige innsikt, og vi vil alltid være relativit subjektive.

against the grain

Our tool-making and subsequent technological development is a product of our natural evolution, and hence a part of nature. It has, anyhow, reached a point where it alters our surrounding nature on a global scale in many ways that are not so great. There is no guarantee against evolving into extinction. Other species are already going extinct at a record pace as a result of our actions. Factors critical to the living conditions of human beings are also showing clear signs of threat to our own well being. 

The planet, however, will survive. On planet earth, there is wast amounts of time left for new species to evolve far beyond our current level of sophistication, with or without our own genes as contributing factors. To me it seems that reasonable objectives includes to try to give the best parts of our cultural heritage a chance to live on and evolve further. We should also try to avoid unnecessary setbacks (which presupposes that we stop doing a number of daft endeavors we are currently proudly pursuing).  Further we should aim to sustain other products of evolution as well as our own genes, as it would (among other reasons) limit our own suffering.

There is simply no viable way to beat nature.

Vår evne til å lage redskaper og å utvikle teknologi er et resultat av naturlig evolusjon, og dermed en del av naturen. Dette har imidlertid nådd et stadium hvor vi endrer naturen rundt oss på en global skala - og det er ikke bare positivt. Det finnes ingen garanti mot å utvikle seg til utrydning. Andre arter utdryddes i rekordfart som et resultat av menneskelig aktivitet. Faktorer som er avgjørende for menneskers livsvilkår viser også tendenser som er faretruende for vår egen velferd. 

Men planeten vår kommer til å «overleve». Det er massevis av tid igjen på planeten jorden og nye arter vil utvikle seg til nivåer som er langt mer sofistikerte enn det vi befinner oss på, med eller uten våre gener som bidragsytere. Det virker imidlertid fornuftig å ha som mål å sørge for at de beste delene av vår kultur videreføres og videreutvikles. Det beste hadde vært om vi unngår unødvendige tilbakeskritt (noe som forutsetter at vi slutter å gjøre en rekke teite ting vi per nå legger vår ære i utrette). Det virker dessuten fornuftig å understøtte andre produkter av evolusjonen, ikke bare våre egne gener, blant annet fordi det vil begrense vår egen lidelse. 

Det er rett og slett ikke mulig å utkonkurrere naturen.

the great filter/challenging the fermi paradox

«Where is everybody?» The Fermi paradox,  named after physicist Enrico Fermi, is the apparent contradiction between the lack of evidence and high probability estimates for the existence of extraterrestrial civilizations.

One way of explaining the absence of evidence of any intelligent life other than ourselves is that there must be a very small likelihood for advanced lifeforms to evolve to a level where traces of its existence can be traced by us. Either theres a barrier in the evolution of intelligent life that makes us one of very few instances of civilizations with technology. There must be a barrier we somehow have passed in our past, despite the odds. Or there is a barrier in our future that makes it very unlikely for a civilization with technology to develop to a level where it ventures out into the universe. The latter can indicate a high likelihood of collapse of technologically advanced civilizations. This theory is called «the Great Filter».

But then again: maybe there is simply no real sense in hurrying to colonize the universe? Maybe the only sensible thing to do is to ensure responsible handling of life on earth? We are, as mentioned, finely tuned to life this planet, and it to us. The promise of an exiting future among the stars is like the captain of the Titanic announcing that the real party is starting later - in the lifeboats.

«Hvor er alle sammen?»  Fermi paradokset, oppkalt etter fysikeren Enrico Fermi, er det tilsynelatende motsetningsforholdet mellom mangelen på bevis på - og en høy beregnet sannsynlighet for - at det eksisterer utenomjordisk liv. 

En mulig forklaring på fraværet av tegn på annet intelligent liv er at det er veldig liten sannsynlighet for at avansert liv når et teknologisk nivå som avgir signaler som er sporbare for oss.  Det kan være grunnet en barriere for utvikling av intelligent liv som gjør oss til et sjeldent tilfelle av sivilisasjoner med teknologi. Dette må være en barriere vi har passert i fortiden, tross alle odds. En annen mulig forklaring er at det ligger en barriere i vår fremtid som gjør det svært lite sannsynlig for at en sivilisasjon med teknologi skal utvikle seg til et nivå hvor kolonisering av verdensrommet står på agendaen. Den sistnevnte forklaringen ville indikere en høy sannsynlighet for at  teknisk avanserte sivilisasjoner kollapser. Denne teorien kalles «the Great Filter».

Men: kanskje det rett og slett er lite fornuftig å hige etter å kolonisere universet? Kanskje det eneste fornuftige er å sikre en ansvarlig forvaltning av liv på jorden? Vi er, som nevnt fintunet til et liv på jorden, og jorden er «spesiallaget» for oss.  Løftet om en spennende fremtid ute blant stjernene er som når kapteinen på Titanic annonserer at den egentlige festen starter senere - i livbåtene.

the anthropic principle/dyson sphere

How come we find ourselves in an unbelievably fine tuned and hence stable universe (really a quite unlikely coincidence, unless we deal with a megaverse/multiverse speculation, witch to me seems the sensible choice), and on a planet so well suited for supporting our existence as well as that of all other lifeforms on earth ? The Anthropic principle states that its simply because we would not be here to ask the question is this was not the case!

Human ambition to expand our reach has led to a number of inventions and designs, one of which, albeit hypothetical, is the Dyson sphere. This is the idea of a megastructure that completely encompasses a star to capture a substantial part of its energy output.

A relevant question is wether we as a species might already be in the process of sucking up all potential for life in our solar system, and wether that is a good thing or not?

Hvordan har det seg at vi befinner oss i et så ekstremt fintunet og stablit univers (dette er tilsynelatende litt av et sammentreff hvis man ser på presisjonen i den underliggende fysikken)  - og på en planet som er så velegnet til å understøtte vår og alle andre arters eksistens? 

Det «Antropiske prinsipp» går ut på at vi ville rett og slett ikke vært i stand til å stille spørsmålet om dette ikke hadde vært tilfelle!

Menneskelige ambisjoner for ekspansjon har ført til mange rare oppfinnelser og design.  En slik, om enn hypotetisk, ide, er «Dyson sfæren» . Dette er en ide om en «megastruktur» som omslutter en hel stjerne for å fange opp en vesentlig del av energien stjernen generer. 

Et relevant spørsmål er kanskje om vi som art er i ferd med å sluke alt potensial for liv i vårt solsystem?

boltzmann brain/3rd (and 4th) level of abstraction

You might merely be a brain floating in empty space, and all your memories, perceptions of “reality”, and expectations for the future might exist but in this lonely brain?  

Entropy calculations, first done by philosopher and physicist Ludwig Boltzmann (1844–1906),indicate that the scenario above might be more likely than the formation of anactual universe based on established cosmological theories.  

I, for one, choose to believe that there is more to the picture than this single brain (again, a megaverse/multiverse speculation could support that belief), and that the “reality” is real. In the words of one of the fathers of string theory, Leonard Susskind: “It all adds up to normality.” 

maslows hammer/ will it float?

«Give a small boy a hammer, and he will find that everything he encounters needs pounding» Abraham Kaplan, 1962

"The law of the instrument" is a cognitive bias that involves an over-reliance on a familiar tool. As Abraham Maslow said in 1966, "I suppose it is tempting, if the only tool you have is a hammer, to treat everything as if itwas a nail."  

Is our rational brain the Maslowian hammer of humankind? Will it float?

The Law of the Instrument er en serie fotografiske stilleben, bilder av enkle gjenstander funnet i kunstnerens hus. De er fargerike og forførende, men samtidig litt vanskelige å lese. Hva ser vi? Formene er klare og enkle, men det er også detaljerte taktile teksturer.
Skal vi forstå bildene, eller bare føle dem?
Bentdal håper å få betrakteren til å tenke over hvordan vi tenker. Innholdet og titlene på bildene gir rom for både analytiske og intuitive reaksjoner.
Temaet Jo Bentdal har som mål å utforske er forestillingen om at mennesket som art har et kraftig verktøy som har sikret vår dominans på planeten: vår analytiske hjerne (en stor neocortex). Vår suksess ved å utnytte våre analytiske evner, har fått oss til å se den analytiske delen av hjernen som det beste verktøyet for nesten alle formål. Men selv menneskets analytiske kapasitet er begrenset, og andre arter har andre fortrinn. 
Kanskje tiden er inne for å slutte å betrakte vår hovedstyrke som noe ubetinget positivt for det store bildet, men samtidig håpe det også kan brukes til å begrense vår negative påvirkning på livet på jorden?
 Courtesy of Ferd 

You may also like

Back to Top